April

Smolt. Foto: Arnt Mollan

Nå starter den lange reisen

Det er like før nå! Parren er blitt til smolt og har i mange elver begynt å slippe seg nedover elva og nærme seg salt sjø. Av hundre stykker vil vanligvis bare to til fem klare strabasene i havet og komme tilbake som voksen laks. Flest dør i de første ukene etter at de har kommet til havet. Nederst i elva samler de seg i små stimer, og så drar de. Vi har sett at smolten gjerne går nær bunnen og der strømmen er sterkest. Kanskje er dette lurt, for det gjør det vanskeligere for både fisker og fugler å få tak i dem. For postsmolt, som vi kaller dem så snart de er i salt sjø, går det rimelig fort utover fjorden mot havet. Postsmolten møter naturligvis mange farer på veien til storhavet. En av disse farene er dessverre blitt unaturlig stor: lakselus.

Lakselusa er et lite krepsdyr som deler av livet lever av å spise blod og slim på laksefisk som laks, sjøørret og sjørøye. Dyr som lever av å snylte på andre, kaller vi parasitter. Lakselusa er en naturlig parasitt på laksefiskene våre. De tåler nemlig litt lakselus, men ikke for mange. Voksen laks tåler mer enn en liten postsmolt, som kan bli så svekket at den dør hvis den bare får fem lakselus på seg.

I oppdrettsanleggene langs kysten er det svært mange oppdrettslakser året rundt. Oppdrettslakser er selvsagt også verter for lakselusa. I oppdrettsanleggene kan lakselusa formere seg, og det kan slippe ut unormalt mange smittsomme larver. Oppdretterne arbeider hardt for at det særlig om våren skal være færrest mulig kjønnsmodne lakselus i anleggene. Da svømmer nemlig laksesmolten forbi. Innsatsen er stor, men ikke alltid like vellykket. Flere steder rammes villaksen hardt.

Sjøørreten og sjørøya drar aldri så langt som laksen og holder seg langs kysten. De er derfor enda mer utsatt for unormal og skadelig høy lakselus-smitte enn villaksen.